Jeg debuterte i 2007 med fantasy-romanen Alanya – veien følger hjertet. Boken ble nominert til Arks barnebokpris, og ble belønnet med Aschehougs debutantstipend .

 

I serien om Alanya følger vi en jente fra hun finner ut at familien hun har vokst opp hos ikke er hennes virkelige foreldre, gjennom en oppvåkningsprosess der hun går fra å leve i sin lille verden med et enkelt verdensbilde til å heve blikket og ta skrittet ut i den store verdenen. I begynnelsen leter hun etter enkle løsninger, og tenker i svart hvitt, men etter hvert som hun vokser til blir verdensbildet hennes mer komplekst. Hun ser at mennesker og hendelser kan ha mange sider, at alle har sin egen agenda, og at det aller viktigste er vennskap og nærhet til de man er glad i.

​

Bøkene kan sees som tradisjonell fantasy, fordi denne sjangeren ofte omhandler et ungdomsrituale der helten må igjennom en rekke prøvelser. Samtidig er serien om Alanya et fantasyprosjekt som også leker litt med konvensjonene i sjangeren.

​

Hvorfor fantasy?

Jeg har alltid vært veldig glad i eventyr, så det var naturlig for meg å skrive fabelprosa. Da jeg tok en mastergrad i Berlin snublet jeg over et ørlite rike i Kaukasus, det Nord-Ossetiske kongedømmet Alania, som eksisterte fra 800-tallet til de ble erobret av mongolene i omtrent 1222. Menneskene i Alania var store krigere, og de kjempet side ved side med romerne. Etterkommerne etter alanianerne lever fremdeles i området den dag i dag.

 

Det som kanskje trigget fantasien min aller mest var da jeg fant ut at fjellpasset ”The gates of Alan” (The Alan Gorges) er det punktet greske historikere betraktet som verdens ende. Det var altså her den klassiske verden sluttet. Jeg fant ut at mye av gresk mytologi har sin opprinnelse i dette området. For det var ved elven Terek at Amasonene bodde. Det var Kasbeki-fjellet Prometevs ble lenket til da han ga ilden til menneskene, og det var her Jason fant sitt gylne skinn. Her fantes myter med drager, krigere og eventyr. Jo mer jeg leste om området, desto mer fasinert ble jeg. Etter hvert bestemte jeg meg for å skrive historien om jenta Alanya, fra et lite, karrig fjellrike, ikke ulikt Alania. Jeg ønsket dessuten å skrive om en nord-sør-konflikt, og om dilemmaene som følger med utnytting av et annet lands ressurser, og undertrykking av folkegrupper. Fagfeltet mitt er internasjonale konflikter, så Trolldomsrådet ble et slags handlingslammet mini-FN der aktørene med gode intensjoner kommer i klinsj med de som ønsker å bruke rådet til å fremme egne interesser. Men mest av alt er det et eventyr. Kanskje skrev jeg det bare fordi jeg alltid har drømt om å fly gjennom luften på ryggen til en drage.