Når det ikke blir et barn


Disse to siste ukene har vært de beste og de verste ukene på lang tid. De beste fordi jeg har begynt i en ny jobb og har fått herlige kollegaer. I tillegg er det vår, og et prosjekt jeg har jobbet mye med gikk i boks disse siste ukene. Jeg er stolt, og jeg er på riktig vei. Det er her jeg skal være. Det kjennes så riktig.


Samtidig har det også vært noen beinharde uker fordi vi egentlig skulle fått et nytt barn akkurat nå. Men sånn ble det ikke. Siden sist sommer har vi mistet ikke bare ett barn, men to. Det er rart med det. Det er utrolig slitsomt å få barn. Det er nattevåk og sykdommer og aldri pauser, men det er også noe av det største og viktigste jeg har opplevd som menneske. Jeg er sjeldent så intenst lykkelig som når jeg er sammen med de to jeg allerede har.


Før jeg fikk barn trodde jeg at jeg kunne bestemme mye av hvordan livet skulle bli. Jeg var sikker på at jeg selv kunne velge antallet barn jeg skulle få, og hva slags mamma jeg kom til å være. Men det er jo ikke sånn det er. Barn kommer i alle former, akkurat som vi voksne. Vi får de barna vi får, og de kommer i stor grad med ferdige personligheter og med sin helt egen vilje og mening om hvordan ting skal være. Så da jeg fikk barn fant jeg fort ut at jeg måtte legge fra meg ideen om hvordan ting skulle være, og flytte fokuset mot å finne ut av hvem er du og hvem er jeg, og hvordan kan vi få dette til å fungere sammen. Det er det aller viktigste for å bygge en god flokk har jeg funnet ut. Noe av det jeg er aller mest stolt over som mamma er nemlig de gangene jeg får til samspillet med jentene våre, og jeg ser at de elsker å være en del av flokken vår, og at de trives i hjemmet vi skaper sammen hver eneste dag. Da tenker jeg at vi har masse plass og kjærlighet til enda en til. Men så var det ikke sånn det blir.


Jeg har mange venner som ikke har ønsket å få barn, og mange ganger tenker jeg at de lever et svært godt og rikt liv. Men for meg har det vært helt klart så lenge jeg kan huske, at jeg ønsket å bli en mamma. Jeg skjønte ikke hvor heldig jeg var da jeg ble gravid så lett med de første. Jeg skjønte ikke hvor heldig jeg var som fikk bestemme antallet barn jeg ønsket å få, før det ikke lenger var sånn. For det er jo ikke sånn. Ikke for mange i alle fall. Hvert barn er en gave. Og for de av oss som har opplevd å ha et sykt barn, for de som har opplevd å miste et barn, eller å nesten miste et barn, så er det en opplevelse som skaper ringvirkninger og preger resten av livet. På godt og vondt.


Noen få er så heldige å få friske barn som seiler oppå bølgene, men en del av oss får barn med ekstra utfordringer, med sykdom og med ekstra smerte. Men det rare er at den smerten, og sykdommen, på et vis også fungerer som lim. Det knytter deg på et vis enda sterkere sammen med barna. Og når du mister det du trodde skulle bli et barn, og du går igjennom den sorgen som du trodde var helt umulig, det er da du blir sterkere. Det vil alltid være et hull der. Det vil alltid være ensomhet. For dette er noe man ikke snakker sammen om. Kanskje fordi det rett og slett er for vondt. Vi ønsker vel alle å være sterke, og det er hardt å vise seg sårbar. Men selv om smerten er et hull uten bunn, og et uendelig mørke innvendig, så er den også sterke vinger som kan bære deg opp igjen. Kanskje aller mest fordi livet ikke lenger er en selvfølge, og fordi hvert øyeblikk med dem man har blir så viktige.


Ta vare på hverandre. Du vet aldri hva som venter rundt neste sving. <3

514 visninger

© 2019 Iselin Alvestad.