Jeg var på Rikshospitalet på fredag. Det var en veldig spesiell opplevelse. Alle dørene inn til sykehuset var låst. Det står vakter ved hver dør.
De av dere som har lest innleggene mine tidligere vet at vi har mistet to ganger. Det de fleste av dere ikke vet er at vi til slutt, etter at vi hadde gitt opp og sluttet å prøve, endelig ble gravide igjen på nytt. Det kom midt oppi ny jobb. En drømmejobb. Så med ett var det ikke tid til å blogge, månedene bare løp av sted, og det lille livet som vokste inni meg fikk lov til å vokse i fred uten at jeg hadde tid til å tenke så mye på det. Jeg har jobbet 100 prosent til og med i går, og de siste ukene nesten 150 prosent på grunn av koronaberedskap.
Det har vært tøft. Å si noe annet ville være å lyve. Men det har vært så verdt det. Jeg har fantastiske og dyktige kollegaer, og det har vært flott å se hvordan de står på. Men som alltid er det sånn at barna mine har litt hastverk med å komme ut i verden. Da jeg var på Rikshospitalet på fredag fikk jeg vite at den lille jenta vi venter nå ikke er noe unntak, så fra nå av må jeg legge meg ned og puste rolig. Hun bør helst vente et par uker til.
Men hva slags verden er det hun kommer ut til, tenker jeg. Å skulle føde i koronaens tid er noe helt annet. Jeg er forberedt på at jeg kommer til å måtte føde alene. Partner, eller far, får kanskje ikke være med på grunn av smittefare. Jeg forstår det. Jeg er til og med enig i, og takknemlig over, beslutningen. Det verste jeg kan tenke meg er at koronasmitten kommer til en fødeavdeling eller nyfødtintensiven. Det forrige barnet vårt måtte ligge en uke på nyfødtintensiven fordi hun ikke klarte å puste, og det gjorde dypt inntrykk å se de små og veldig skjøre livene der.
Men selv om jeg helhjertet forstår og støtter tiltaket, er det likevel tungt å akseptere. Mannen min er min beste venn. Han er den jeg stoler mest på i hele verden, og den jeg er villig til å legge hele livet mitt i hendene til. Dette, som skulle være et øyeblikk vi deler sammen, i glede, blir noe helt annet. Det blir sorg. Det blir ensomhet. Det blir savn, for jeg kommer til å savne ham helt enormt. Vi får ikke dele de første øyeblikkene sammen som en hel familie.
Jeg tok meg selv i å sitte og tute på legens kontor i går. Jeg har ikke lyst til å få et nyfødt lite barn inn i denne tiden. Jeg har ikke lyst til å belaste helsevesenet noe ekstra akkurat nå. Jeg er litt redd for at de ikke skal ha kapasitet til å ta oss imot når jeg først kommer. Jeg har hatt to risikofødsler tidligere, og jeg tar ikke lenger livet for gitt. Jeg har styrtfødsler, og da kan liv og død avhenge av ett minutt og dyktig legepersonell. Jeg pleier ikke å gå rundt og være redd. Men jeg er det faktisk nå. Selv om det er ubehagelig å innrømme det.
Men på tross av alt dette blir det likevel, har jeg bestemt meg for, mest av alt håp. Det blir håp fordi jeg ser hvordan helsearbeiderne er der, hvordan de stiller opp, og hvordan de viser omsorg og nærhet, selv i en så krevende situasjon. Det blir håp fordi livet går sine egne veier, og fordi et nytt liv tross alt er en gave. Det blir håp fordi italienerne synger fra balkongene sine, fordi kineserne kommer til Europa med korona-hjelp, og fordi sykepleie- og legestudentene melder seg som frivillige. Og på tross av korona, på tross av alle menneskene som dør, og på tross av alle jeg er glade i som er sårbare denne gangen, og som jeg er så redd for å miste, skal vi få en liten regnbuebaby. Hun er vårt mirakel.
Ta vare på dere selv og alle dere har kjære alle sammen. Vis hensyn. Vis omsorg.
Comentários