Dette greier jeg. Dette greide jeg. Jeg føder ikke alene. Jeg fødte nesten alene


Det er så mange av dere som har spurt. Hvordan gikk det egentlig? Måtte du føde alene? Jeg har ikke klart å skrive om dette før, men nå er det på tide, kjenner jeg.


Nesten et helt år har gått siden forrige gang jeg skrev, men jeg har ikke visst hvordan jeg skulle dele dette.


Det er ikke det at det var uoverkommelig. Men det er likevel noe av det ensomste jeg har opplevd.


Jeg tror det har tatt litt tid for folk flest å forstå hvor mye dette har å si for de involverte. Vi snakker om et av livets største, mest inngripende, og mest sårbare øyeblikk. Fødselen.


Jeg har da ikke noe å klage over, tenkte jeg. Jeg har vært igjennom dette før. Jeg er ikke førstegangsfødende. Jeg er faktisk tredjegangsfødende. Dette klarer jeg. Dette klarte jeg.


Men for å være helt ærlig. Å føde nesten uten partneren min er noe av det verste og ensomste jeg har vært igjennom. Det endte med at jeg satt på gulvet og grein at han måtte komme fordi jeg ikke kunne klare dette alene. Da skjønte jordmor at hun måtte ringe ham.


Jeg har raske fødsler. Det var så vidt han rakk å bli med på den siste halvtimen. Jeg tør ikke tenke på dem som må gå igjennom dette i timevis uten den ene personen de stoler på, og som er trygg, og som kjenner dem.


Han fikk klippe navlestrengen og være der med oss en liten stund. Men etter noe som føltes som veldig kort tid måtte han dra igjen.


Jeg ble flyttet ned på enerom på barsel. Enerom høres fint ut, men når man er der inne helt alene med en liten baby, og ikke får gå ut av rommet, er det ikke så fint likevel.


Det å få en baby er noe helt spesielt. For de fleste er det noe veldig stort. Man ønsker å dele babyen med partneren sin, med besteforeldre, og de som står en nær. Man ønsker å si: Se dette har jeg skapt. Dette har vi skapt. Det binder oss sammen, det definerer hvem vi er.


Men hva gjør du når du får en baby i koronaens tid? Når du er overlatt til deg selv, og ingen kan være der for å dele? Jo da biter du tennene sammen og smiler til kjevene verker av uutalt savn. Du rasjonaliserer og sier at: Dette er da ikke så farlig. Dette klarer jeg. Dette klarte jeg.


Jeg klarte det. Men nå, et år etter, kommer opprøret. #jegføderikkealene roper kvinnene og partnerne deres, som blir fratatt et av livets viktigste øyeblikk som flokk.


Å gjennomleve en fødsel er identitetsdannende. Å gjennomleve en fødsel sammen som par skaper en felles opplevelse mellom partnerne som man vil bære med seg resten av livet. Flokken i dag er under press fra alle hold. Sosiale medier, prestasjonskrav, tidsklemma, alt tærer på og forvitrer det som binder oss sammen. Derfor er disse felles opplevelsene viktigere enn noen gang.


Så nå, etter et år, klarer jeg endelig å ta inn over meg at det faktisk ikke kjentes ok å ikke kunne gå igjennom fødselen sammen med partneren min. Jeg klarer å ta inn over meg hvor utrygg jeg følte meg og hvor ensomt det var. Jeg klarer endelig å grine.


Ingen ønsker smitte inn på fødeavdelingen, men vi trenger å få ha med partnerne våre. Vi trenger å få gå igjennom dette sammen. #jegføderikkealene

510 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle